Jeg fikk en Hansa og noen vekslepenger tilbake. Jeg lot myntene ligge på disken, snudde meg og tok en slurk av ølen. Det var like kaldt ute. Som ølen. Inne. Enda det var vår.
Plutselig bare var hun der. Hun fascinerte meg straks. Hun fantes ikke bimbo. Jeg liker kvinner som yter litt motstand, kvinner med bein i nesa. Denne var definitivt en av arten. Det var noe som sa meg at akkurat denne kvinnen, som sto og spilte biljard i den brune puben en fredagskveld, hadde ekstreme kvaliteter. At hun var seig og slitesterk. At hun drev med kickboksing, skjøt på leirduer eller klatret i fjell.
Hun virket fullstendig uinteressert i alt og alle bortsett fra spillet som foregikk på biljardbordet, og det virket i grunn som hun kjedet seg der også. Hun var vakker, blendende vakker på sitt vis. Virkelig, men hun gjorde mye for å skjule det. Hun var høy, slank og hadde en flott figur. Og det var noe med holdningen. I tillegg til dette slitesterke. Hun beveget seg rundt bordet med den grønne filten på en betagende måte jeg ikke hadde sett før. Hun minnet om en indianerkvinne.
Hun hadde på seg en hvit langermet genser og olabukse, flate sko og ingen smykker. Hun hadde tykt, mørkt, halvlangt, bølget hår med kastanjefarget skjær i. Rundt øynene hadde hun kraftig, sort sminke. Jeg fant den tiltalende, den innesluttede skjønnheten hennes. Huden var blek og munnen knallrød. En munn jeg aldri har sett maken til. Neverever. Hun så sint og litt sur ut. Som om hun furtet. Hun enset meg ikke.
Hun var kun opptatt av biljardbordet. Rundt henne, ellers i den brune puben, var stemningen i oppoverbakke. Jenter trippet rundt med utringninger og platinablondt extension-hår og sang i gjenklang fra duvende silikonbryster med armene i været til Bon Jovis ”Livin on a Prayer”. Rumpene i de lave, trange buksene med kroner på baklommene duvet og sang de óg.
En etter en dyttet smilende, halvfulle menn med lite hår, pastellfargede skjorter, som samboeren sikkert hadde kjøpt, en tier på biljardbordet og utfordret kvinnen som hadde fanget min interesse. De tapte alle sammen, en etter en. Selvfølgelig. Hun hevet ikke et øyebryn, så like morsk ut hver gang hun vant.
Når hun selv spilte, sto hun bredbeint, bøyd og dypt konsentrert over den grønne duken, brydde seg ikke det døyt om hvordan hun tok seg ut. Samtidig fremviste hun en form for arrogant stolthet. Lukket med tusen låser. De halvfulle guttemennene kom med tilrop og forsøkte å påkalle hennes oppmerksomhet. De plystret og hoiet og løftet på øyenbryn og ølglass når hun sto med rumpa litt ut for å komme bedre til ved et slag. Hun enset dem ikke. Bortsett fra et par ganger hvor de sto i veien for henne, da drepte hun dem med blikket. De ante ikke hva hun drev med. De skjønte ingenting.
Når motstanderen spilte, satt hun på en barkrakk ved et rundt bord i metall i nærheten av biljardbordet og drakk øl. Hun kikket uinteressert rundt i puben. Av og til, når motstanderen var litt i støtet og fikk til noen kuler på rad, forlot hun bordet og gikk ut i døråpningen mot balkongen på fortauet, lente seg mot karmen og sto der og røkte. Hun holdt sigaretten slik bare noen få kvinner kan. Hun hadde vekten mest på det høyre beinet, slik at den venstre hoften ble rund og fin av det. Venstrearmen lå hvilende mot magen. Høyre albue støttet seg mot den venstre hånden, og hun hadde en knekk i håndleddet på hånden hvor hun holdt sigaretten.
Jeg forsto nok at det lå en historie bak, at hun hadde kapslet seg inn, men akkurat nå var ikke det viktig. Jeg syntes hun og spillet hennes var det eneste interessante i det slitte lokalet. De søte jentene bak disken blunket, dunket hoftene mot hverandre, skrudde opp volumet og serverte øl til begge sider. Jeg tok med min bort til bordet, og ble stående å se henne spille, mens jeg drakk i små slurker. En snau time kanskje, sto jeg slik. Selv kan jeg ikke spille lenger. Det lille som en gang var av talent er sløst bort, men jeg er fortsatt interessert. I både biljard og kvinner.
Jeg studerte spillet hennes, prøvde å skjønne hvordan hun tenkte. Biljard er nesten som sjakk. En vakker, matematisk ballett med magisk dramatikk. Jeg kikket på bordet, på henne. Hun så at jeg så. Det var en antydning til oppgitthet i blikket hennes over interessen. Dette hadde hun opplevd før.
Hun sto ved midthullet på høyre side, krittet køen og konsentrerte seg. Tenkte og gjorde en trutmunngrimase med de røde leppene. Det var så det sakk i meg. Hun bøyde seg ned og målte med køen mot hel nummer seks. Den grønne. Hun planla et nesten umulig støt. Hun hadde tenkt å sende sekseren i vantet på motsatt side for at kulen så skulle treffe midthullet der hun sto. For meg virket det i alle fall umulig. Det var for mange kuler i veien.
Jeg stilte meg ved siden av henne for å se situasjonen bedre. Ikke sjanse i havet, tenkte jeg, og tok en ny slurk. Hun bøyde seg ned nok en gang og målte igjen, fra en litt annen vinkel. Fader, du er smart, tenkte jeg. Kanskje, kanskje det kan gå, men da snakker vi kirurgisk presisjon og en følsom, myk, tynn ball. Kanskje mulig, jeg tvilte sterkt.
Det luktet av øl og svette i lokalet. Fredagsstøyen var stigende. Hun krittet på ny, bøyde seg for tredje gang. Fant feste med brede bein og gjorde seg klar. Hun lot biljardkøen gli kort frem og tilbake mellom fingrene noen ganger, slik man gjør når man sikter. Hun lukket det ene øyet, skiftet litt grep bakerst på køen, snurret på den og bøyde seg ytterligere frem.
Så snudde hun seg mot meg, kikket rett på meg for første gang. Noe av håret falt ned i ansiktet. Hun så meg bestemt i øynene, ventet det ene ekstra sekundet før hun sa: Jævlig flott mann og så jævlig stygge sko!
Og så dro hun til med køen av all kraft. Moste kviten av gårde, mens hun fortsatt holdt blikket mitt. Øynene var grønnbrune. Det var nøyaktig lik presisjon og styrke i slaget som i setningen og jeg vet ikke hva som traff meg hardest. Til sammen ble det tungt.
Den grønne sekseren føk over duken, dunket i vantet på motsatt side, og noen tiendeler senere smalt den ned mot sort plast og falt ned i hullet der hun sto. Hun beveget ikke blikket, så ikke på bordet, kun på meg, bare hørte, før hun rettet seg opp og krittet igjen, uten en mine. Jeg nærmest vaklet ut mot balkongen, skutt på og truffet.
Jeg sto i den brede døråpningen, med ryggen til lokalet og biljardbordet. En av mennene som satt i utesofaen med knivstikk i ryggen, veltet et ølglass i fanget på jenta som satt ved siden av. Du var jo i ferd med å bli våt likevel, flirte han, og tørket øl av bordet med hånden. Jeg kikket ut mot gaten. Det føltes som om jeg hadde en grønn sekser i magen.
Etter ett minutt eller så, kom hun og stilte seg ved siden av meg, sa ingenting. Det klikket i kuler fra bordet der inne. Vi bare sto slik, skulder mot skulder, uten ord. Hun rakk meg til nesen. Jeg kunne lukte håret hennes. Vi kikket ikke på hverandre, så bare rett frem, side om side. Jeg likte at hun var der. Hun vippet ut en Prince mild fra en utenlandsk pakke og tilbød meg uten å bevege hodet. Holdt bare pakken opp. Jeg røyker ikke, men tok imot. Hun skjønte at jeg ikke hadde lighter og jeg bøyde meg ned i de flammende hendene hennes. Så sto vi der og røkte i stillhet.
Rundt oss hadde pastellguttene og bimbojentene blitt enda litt fullere. De holdt om hverandre mens de sang nå. Hun stumpet røyken brutalt mot rekkverket og jeg tråkket på min. I det hun snudde, så hun på meg og smilte. Et nydelig, varmt smil bredte seg over hele ansiktet. For en munn. Ansiktet strålte og håret flommet om det. For noen øyne. Smilet varte noen få sekunder før hun fortsatte snu-bevegelsen og gikk tilbake til spillet. En ny uvitende motstander ventet på å bli flådd. Hun så meg ikke mer. Jeg drakk ut den siste slurken og ruslet hjem. Det var måneskinn. Jeg mumlet. Jeg tror jeg nynnet. Truffet av en kule.
